Arvelig polynevropati hos alaskan malamute av Karin Jäderlund

Bakgrunn I 1979 ble det første tilfellet av Alaskan malamute polynevropati (AMP) diagnostisert ved poliklinikken på Norges veterinærhøgskole. En forskergruppe ledet av professor Lars Moe beskrev sykdommen som viste seg hos unge hunder. Hovedsymptomene var en gradvis nedsatt bevegelsesevne, muskelsvekkelse og unormal lyder fra luftveiene som følge av dårlig nervefunksjon. Hundene som ble diagnostisert med AMP tidlig på 1980-tallet representerte begge kjønn og viste seg å være nært beslektet. Affiserte hunder kom fra både Norge og Sverige. Undersøkelser av stamtavlene indikerte at sykdommen var genetisk betinget og at det kunne dreie seg om et autosomalt recessivt nedarvingsmønster. I 1983 ble det gjennomført en test-paring med ei syk, men velfungerende tispe. Av kullet på seks valper, fikk fire (tre hanner og ei tispe) diagnosen AMP. På dette grunnlaget anbefalte Norsk polarhundklubb avlsrestriksjoner og før tusenårsskiftet ble nye tilfeller med AMP ikke påvist verken i Norge eller Sverige. Etter mer enn 20 år uten nye tilfeller av lidelsen, er noen syke hunder igjen blitt diagnostisert i de skandinaviske landene. En skandinavisk forskergruppe er nå etablert for å kartlegge og bedre forstå denne nervesykdommen hos Alaskan malamute. Et viktig mål for forskningsarbeidet har vært å lage en gentest, som kan være til hjelp i utvelgelsen av avlsdyr og i diagnostikken av AMP.

Symptombilde Affiserte hunder viser de første sykdomstegn i 7-18 måneders alder. En langsomt tiltagende muskelsvekkelse, spesielt i bakbeina, er et tidlig og typisk tegn. Hunden blir fort sliten, og kan ofte sette seg eller legge seg ned for å hvile flere ganger selv under korte turer. Svekkelsen kan utvikle seg til lammelse som angår begge bak- og frambein slik at hunden etter hvert mister evnen til å reise seg. Symptomer i form av unormale pustelyder, hoste, oppkast etter måltider og/eller at hunden mister stemmen eller blir hes, oppstår også hos mange av de affiserte hundene. Dette kommer av dårlig nerve- og muskelfunksjon i stemmebånd, strupehode og spiserør. Hos enkelte affiserte individer dominerer slike symptomer. Grad av muskelsvekkelse og muskelsvinn varierer fra tilfelle til tilfelle og forverringen av symptomene kan også stanse opp på ulike stadier. Om hunden ikke avlives på grunn av alvorlige symptomer, har spontan bedring ofte blitt observert noen tid (uker-måneder) etter at symptombildet har nådd sitt høydepunkt. Vår erfaring er at en syk hund aldri blir fullstendig funksjonsdyktig igjen. Den kan for eksempel for alltid ha kraftige sitringer i muskulaturen eller symptomer fra strupehodet. Enkelte hunder lever i flere år etter å ha fått tilbake evnen til å reise seg og gå, men en forverring av symptomene kan på nytt melde seg senere i livet.

Nye tilfeller av AMP I de senere år er rundt 15 nye tilfeller av AMP blitt diagnostisert i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Ved Norges veterinærhøgskole har vi diagnostisert 4 tilfeller, og vi kjenner i tillegg identiteten på 5-10 andre norske hunder som av god grunn mistenkes å ha eller har hatt sykdommen, men hvor hundene av ulike grunner ikke har kommet til Norges veterinærhøgskole for undersøkelse. Tilbakevendingen av AMP de senere år, er “typisk” for en recessivt nedarvet sykdom som man i en periode har forsøkt å unngå ved utavl. Etter noen generasjoner med vellykket avlsarbeid risikerer man på nytt å krysse bærere av det recessive (skjulte) sykdoms-genet, og en får på nytt affiserte hunder. Sannsynligvis vil vi få flere syke hunder - sammenlignet med 70-80-tallet dersom det ikke settes inn tiltak. Vi har nye linjer i avlen som vi ikke kjenner like godt og vi må bygge opp ny kunnskap rundt disse. En måte å bygge opp slik kunnskap på har vært å analysere bærerstatus ut fra de tilfellene som har blitt diagnostisert. Samtidig må det sies at i det store og hele rammer AMP fortsatt få individer.

Etablering av en forskergruppe i Skandinavia Sykdommens gjeninntreden i Norden, samt oppmerksomhet på tidligere forskningsaktivitet, har motivert skandinaviske veterinærer til å opprette en AMP-forskergruppe. Denne består av fra Norge førsteamanuensis K. Hultin Jäderlund (leder av gruppen), professorene L. Moe, I. Bjerkås, A. Espenes, og førsteamanuensis Ø. Stigen, fra Danmark professorene M. Berendt og M. Fredholm, og fra Sverige dipl ECVN C. Rohdin. Et av forskergruppens viktigste mål har vært å utvikle en gentest som kan avsløre bærere av sykdomsgenet for AMP. Videre vil vi finne bedre ut av grunnårsaken til sykdommen og hvilken betydning sykdomsgenet har, hvorfor sykdommen utvikles som den gjør hos de affiserte hundene og i tillegg vil vi studere prognosen ved AMP, samt å gi bedre råd vedrørende avlsarbeidet og om mulig tilby behandling av syke hunder. For å nå alle disse målene bør samtlige nye tilfeller av AMP i Skandinavia identifiseres og dokumenteres.

Gentest For raskere å kunne utvikle en velfungerende gentest for AMP, etablerte den skandinaviske forskergruppen i 2011 et samarbeid med forskere i Finland og USA. Dette samarbeidet ga fort resultater. Forskergruppen har nå funnet et unormalt gen, som vi mener er årsaken til AMP. Det er store muligheter for at vi snart (innen noen måneder) kan tilby en gentest. Før denne testen gjøres tilgjengelig for oppdrettere og andre hundeeiere, må forskningsresultatene som dokumenterer grunnlaget for gentesten, bli publisert i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. Vi arbeider for tiden med manuskriptet til en slik publikasjon.

Hvordan undersøkes hundene? Hunder som eier, oppdretter eller dyrlege mistenker å ha AMP, bør undersøkes grundig av en av veterinærene i forskergruppen. En slik undersøkelse kan gjøres uten kostnad for dyreeieren. Undersøkelsen har som mål å utelukke andre sykdommer med et liknende symptombilde, og få bekreftet eller avkreftet diagnosen AMP. Vi ser helst at hunden kommer til Oslo (respektive Uppsala eller København) for å bli undersøkt. Om det ikke lar seg gjøre, kan eventuelt én fra forskergruppen reise til hundens hjemsted. Det blir i så fall ikke en like grundig undersøkelse, da noe av det diagnostiske utstyret ikke kan transporteres. Ved store reisekostnader vil eieren måtte dekke deler av dem.

Ved en fullstendig undersøkelse gjør vi følgende:
-Noterer hundens signalement, navn og identitet (registrerings nr).
-Lytter oppmerksomt til eieren og noterer sykehistorien (hvilke symptomer hunden har vist) som eieren forteller.
-Gjør en generell klinisk undersøkelse.
-Gjør en nevrologisk undersøkelse; det vil si, vi registrerer hundens bevegelsesmønster og oppførsel, tester hundens reflekser og reaksjoner.
-Tar røntgenbilde av brysthulen for å studere blant annet hjerte, lunger og spiserør.
-Tar blodprøve som vi analyserer med hensyn til andre sykdommer, blant annet sjekker vi om hunden kan ha hypothyreose (lavt stoffskifte) eller myastenia gravis (en annen nerve-muskelsykdom som også viser seg ved muskelsvakhet). Blodprøven analyseres også for andre parametere som hemoglobinnivå, røde og hvite blodlegemer, elektrolytter, mineraler, lever- og nyrefunksjonsverdier. I tillegg analyseres blodprøven med tanke på sykdomsgenet for AMP.
-Samler urinprøve for diverse analyser.
-Gjør elektrofysiologiske undersøkelser (slik som EMG og nerveledningsstudier) for å få en oppfatning av hvordan nerver og muskler fungerer. (I forkant får hunden en beroligende sprøyte).
-Til slutt legges hunden i full narkose, slik at vevsprøver fra nerver og muskler kan tas (fra et bakbein). Disse vevsprøvene kan sammen med de andre funnene bekrefte om hunden virkelig har en polynevropati.

Når en hund med AMP må avlives, ønsker vi å få den obdusert. Obduksjonen kan gjøres i Oslo, Uppsala eller København og bør skje like etter avlivingen. Hunden bør derfor bringes til en av de nevnte stedene for avliving, etter avtale med en av dyrlegene i forskergruppen. Vi dekker eierens reiseutgifter samt kostnader ved selve avlivingen.

Taushetsplikt I utgangspunktet har medlemmene av forskergruppen taushetsplikt. Journalopplysninger vil derfor ikke bli gitt til andre enn eieren. En eier kan likevel løse forskergruppen fra taushetsplikten for sin hund, slik at opplysninger om hunden kan bli kjent for aktuelle samarbeidspartnere (som for eksempel representanter for NAMK). Eieren blir i så fall bedt om å bekrefte dette skriftlig. Forskergruppen vil uansett ikke offentliggjøre journalopplysninger som kan knyttes til enkelthunder.
 
Hvis du, som leser dette, har en Alaskan malamute med mistenkelige symptomer ber vi deg ta kontakt med en av oss, gjerne via e-mail eller telefon;
​
I Norge:       Karin Hultin Jäderlund        e-mail [email protected]      tel +47 22964913
                   Lars Moe                          e-mail [email protected]                       tel +47 22964867 eller +47 95216714
                   Øyvind Stigen                   e-mail [email protected]                tel +47 22964891
I Danmark:   Mette Berendt                  e-mail [email protected]                         tel +45 40223968
I Sverige:     Cecilia Rohdin                  e-mail [email protected]            tel +46 18671384
 
 
Oslo 13 april 2012
For forskergruppen
Karin Hultin Jäderlund,
førsteamanuensis Norges veterinærhøgskole, 
Institutt for sports- og familiedyrmedisin, 
Postboks 8146 Dep., 0033 Oslo, Norge