Tur rapport

I år tok vi oss fri også uka etter påske, for å gjøre det vi trives best, med nemlig å gå i fjellet.

Gikk fra parkeringsplassen i Seterdalen-Dagali på onsdag formiddag, det er drøyt 8 km frem til hytta vår.

Deilig å gå litt før man kommer frem, ølen smaker desto bedre, og bikkjene får seg en liten tur.

Denne gang hadde vi med oss så mye at vi måtte  hente resten dagen etter. Selv om bikkjene trakk pulk/slede og vi bar sekker,

man skal jo leve godt når man har ferie.

De første dagene gikk vi stort sett dagsturer på seterveien og turer opp på fjellet.

Det er ca. 3 km og 260 høydemeter før vi kan si at vi er på snaufjellet, derfra har vi hele Hardangervidda og boltre oss på.

I vinter overtok vi Manni som er en Shiba, fra Tonje Bøe, han har vist seg å være en liten men veldig ivrig trekkhund.

Bor ute sammen med muttene hjemme og på hytta, men får selvfølgelig sove inne i teltet om vinteren.

Det er nok ikke mange Shibaer i skisporene rundt omkring, han får mye oppmerksomhet der han går ved siden av Tuva.

Vi overhørte kommentar fra en voksen person som påpekte til sin turvenn: se de har en rev i bånd! Humrende gikk vi videre...

Tirsdag kveld etter en lang dagstur på ski, hørte jeg en rev som skrek ved den nærmeste hytta ca. 100 meter unna.

Gikk inn og hentet Ellen, ville hun også skulle oppleve å høre reven slik, kanskje det hadde vært en tispe med løpetid på en av hyttene.

Etter en stund begynte en Lirypestegg å bjeffe på den andre siden av Lågen, og for å toppe det hele, mjauet en fjellvåk et sted høyt til værs.

Dette ble omtrent som å befinne seg i mitt i en Mikkjel Fønhus novelle.

Det er uten tvil den fineste tiden på året å være ute for å oppleve naturen, når den går inn i en ny vår.

Onsdag etter påske var tiden kommet for vår etterlengtede telttur innover vidda.

Det startet i 6 varmegrader og østavær noe som resulterte i medvind, kanskje ikke det optimale med tunge pulker og sekker.

Da vi hadde gått omtrent 20 km innover dalen og opp mot fjellet, fant vi oss en fin plass øverst i fjellbjørkeskogen.

Det var ikke de 40-50 rypene som beitet på bjørka der helt enig i, noe vi fikk beskjed om neste morgen.

Ble vekket i grålysningen til steggenes bjeffing og regn på teltduken.

Etter vanning av hunder og fortæring av frokost bar det videre innover, i regn, sludd og tåke.

Da vi omsider fant oss en fin leirplass, dukket solen frem, og alt ble med ett en del triveligere.

Kvelden kom og det ble tid for middag, elgkjøtt og frosne(selvfølgelig) grønnsaker ble Wokket, og  sammen med en 0.75 l pappvin ble det en middag vi husker.

Neste morgen våknet vi igjen til rypebjeffing, 14 fugl gikk fredelig å beitet på noen bare rabber snaut 100 meter fra bikkjer og telt.

Det var skyfri himmel og kuldegrader, jippi endelig skareføre. Ellen, Tuva og Manni tok en hviledag ved teltet, mens Brako og jeg gikk til en steinbu en mil unna.

Kjempeføre og "Alene med vidda"(fritt etter Cappelen)ble det en minneverdig tur, med lunsj utenfor bua på Muran.

I leiren lå de solhungrige og koste seg i sola, vet ikke hvem som nøt det mest men tror alle tre satte pris på å slappe av.

Neste morgen ble vi som vanlig vekket av rypene, denne gang var de nærmeste kun 25-30 meter unna. Så sporene i morgenens rim på skareføret.

Tuva og Brako var også ikledd et lag med rim etter nattens kulde og frostrøyk, de var vel ikke helt fornøyd, bortskjemt som de er med halm og isolerte hus,

noe de i aller høyeste grad både fortjener og bør ha. Manni derimot lå utstrakt på dunjakka sammen med  Ellen inne i teltet, da jeg gikk rundt og nøt morgenens kalde og klare luft.

Utrolig hvor heldige vi er som bare kan slå opp teltet der det stort sett passer oss.

Etter en god frokost bestående av varm havregrøt til Ellen og lun frokostblanding til meg samt kaffe og te, begynte vi på turen hjem.

Etter en times tid tok vi igjen et par som mente vi var noen juksemakere som brukte hunder til å trekke.

Kunne ikke dy meg men sa smilende at jeg nettopp hadde brukt en halvtimes tid til å gå varm bunnfrosne skistøvler, det problemet har de vel ikke inne på turisthyttene!

De smilte men mente det fortsatt var juks med hunder. I den første lange utforkjøringen tok de oss igjen, da vi bremset fordi vi kun lar hundene trave i nedoverbakker,

de så rimelig fornøyde ut da de passerte oss :-) Vel nede på hytta fikk bikkjene mat og hvile før vi neste formiddag pakket og gikk ned til bilen.

Alt har sin ende, også denne ferien, men dette frister absolutt til gjentagelse neste år. Kan vel si det sånn at "festen er over men det er kake igjen",

med det mener jeg at bortsett fra viltet og en og annen skiløper er det utrolig hvor deilig det føles å ha vidda for seg selv. Som en fest...... Ha en riktig fin vår

Ellen, Morten,Tuva,Brako og Manni